annhelenmartinsen

Jeg fant dette diktet på dikt.no, fikk vondt når jeg leste det.. Skulle ønske jeg visste hvem denne jenta er, for det virker som om hun hadde trengt noen å prate med :(


Takk herr barberblad:

Hånden traff aldri ansiktet hennes, den var knyttet 
og rettet truende mot henne mens det forvrengte ansiktet hans 
skrek av hat. Slaget ble stoppet før det smalt men, hun skulle 
ønske det ikke ble det. Selvom det kanskje er vanskelig å forstå. 

Hun kunne nemmelig likevel kjenne slaget. Slaget som aldri fant sted. 
Men, ingenting hadde jo skjedd. Så et unnskyld og et kaldt blikk 
skulle holde for å få tilgivelse. Hva skulle hun gjøre, 
jente på 14 år alene i verden? Hun tilgav han og dagen etter 
vandret hun rundt i skolegården med blåmerker bare
hun så og med blod rennende ned fra sår bare hun visste fantes. 

Noen ord er som kniver. Nyslipa kniver med skarpe blader
som hogger rett igjenom deg. Blir kastet på deg som om du er et blink
og hjertet er 10 poenge'rn. Og faen om faren hennes var flink 
til å treffe! Han var en mester!

Hun pleide å gå å håpe, denne jenta, håpe på at han faktisk skulle slå 
neste gang. Slå skikkelig hardt så alle kunne se det!
Da måtte de vel skjønne hvor vondt det var?
Da måtte de vel forstå at hun ikke overdrev?

Hun planla å skrike til han når hun så neven ble knytta neste gang,
skrike og provosere så slaget hans faktisk ville komme! 
Men, da situasjonen kom klarte hun ikke få frem et ord.
 Tårer rant som en foss men, ikke èt eneste ord fikk hun presset frem! 

"neste gang gjør jeg det, neste gang gjør jeg det!"
Sa hun til seg selv men, hun klarte det aldri. 
Hver gang kvalte stemmen seg og hver gang fikk moren stanset ham.
Hun kom løpendes inn og stanset det hele, hvorfor i helvette
måtte hun gjøre det, lurte jenta på selvom hun innerst inne skjønte tegninga.
For ingen tror vel på at man ønsker å bli slått. Det er vel ikke akkurat normalt?

Det er vel ganske rart. Egentlig burde vel det være en bra ting å ikke bli slått? 
Men, ikke for henne. De sårene han påførte henne,den smeten, 
den var så voldsom og så vond. Hun kunne ikke fatte og begripe at de ikke så det!
Og hvordan kan vell noen blåse på et sår som ikke syntes?

Men så, da hun var så langt ned i kjellern det går ann å være, 
da hun trodde alt håp og lys var borte for alltid, det var da hun møtte han! 
Han var den eneste som faktisk fosto at sårene faktisk var der, 
og han var den som til slutt skulle vise det til resten av verden og få de
til å forstå også! 

Jeg tror aldri det var meningen og drepe henne. 
Du var jo hennes eneste venn! Det var et uhell ikke sant? 
Du lå i hånden hennes da moren fant henne liggendes 
på badet med dype kutt over pulsåra, liggendes i en stor bloddam!
Du skulle jo bare hjelpe henne med å få sårene til å puste, 
ikke sant? Få de andre til å forstå? Det var vel aldri et bevvist mord,
eller var det det, Herr Barberblad? 

Men, til tross for en død kropp og et hjerte som ikke lenger slår 
så fikk hun i alle fall ønsket sitt oppfylt. For nå begynner de andre å forstå 
hvor dype sårene egentlig var! De tok jo tross alt livet hennes! 
Hadde vi kunne hørt henne nå, så tror jeg hun hadde 
takket deg, Herr Barberblad. Dette var hennes ønske, død eller levende!
...................................................................................................................................................................................

Alle mennesker higer etter ett bra liv. Noen er mer materialistiske enn andre. Mulig det er folk som har fått mye i livet. Jeg har også ett ønske om å leve BEDRE, ha bedre råd og gjøre akkurat det jeg vil, når jeg vil... Men jeg tror man kan bli lei av å ha for mye penger og... for da er det jo sjelden man har noe man MÅ gjøre... Om jeg hadde vært millionær hadde jeg allikevel villet jobbe... Så kjedelig livet ville vært uten å ha noe og gjøre.. Og kanskje ensomt.. Når man er ungdom har man det sosiale på skole.. Når man blir voksen, forandrer ting seg gradvis... Verdiene.. Kanskje får man kjæreste og hatt det lenge.. barn og så videre. Da er det sosiale livet "slutt" på den måten man hadde det som ung. Man har noen av de vennene som man har hatt hele veien, men man kan ikke bare henge rundt lenger. Så jobben blir jo ett sted for det sosiale. Det er viktig å trives med jobben sin og de man jobber med.
Og det bildet som er skapt av "Det perfekte liv"... Det er bare en illusjon..... For i lengden.... Vil man være stinn av penger, ha en villa med 10-15 soverom som ingen lyd fyller, 1000 vis av venner som i hovedsak egentlig bare vil HA ting av deg........ Om man har alt... hvordan er det å aldri trenge noe eller ha behov... Kan man kjøpe lykke?
Eller vil man møte ett flott menneske... Starte ett liv sammen, skape, kjøpe.... (man blir jo stolt av seg selv av å jobbe seg opp til noe), få barn og forsøke å leve ett normalt liv...?
Er det noe jeg skulle ønske jeg hadde penger til, så er det penger til å se verden.. det meste av den ihvertfall... For hva den er selvfølgelig, ikke bare leve luksus...
Jeg drømmer mye. trenger ikke være rik. bare litt. hehe.. Jeg var så heldig å få reise til afrika i forbindelse med utenlandspraksis på høyskolen. 2 ganger, til sammen 5 måneder. Der skal jeg love dere jeg fikk se hva livet virkelig er. og kan handle om. De fattigste menneskene, så uvitende om den rike verden utenfor. Men allikevel så glade og så mye kjærlighet å gi til alle. Jeg lærte sette pris på mye, ikke kreve, men jobbe for det jeg vil ha. Og jeg er så utrolig takknemmelig....

Jeg prøver å si... det er ikke feil å drømme og ønske seg alt man kan få.... men hold bena på jorda og vit at det er mennesker som har det 1000 ganger verre som skulle ønske dem hadde 1% av det du har... Sett pris på hvem du er, hvor du bor og hva du har :) Selv om det kanskje ikke er mye.... har du tak over hodet, mat på bordet, penger i lommen og folk som er glad i deg for akkurat hvem du er uansett hvor mye du har :)

Vi blogges :)

Vel, jeg blogger ikke daglig. Om daglige aktiviteter og alt. Har til få anledninger vært når jeg har hatt mye å tenke på som jeg gjerne vil dele...
Men i dag har "vært dagen"... hehe... Så her kommer den daglige, sikkert kjedelige oppdateringen.. Den startet kl 0700 når jeg skulle på jobb. Ulovelig trøtt etter lite søvn og ingenting var verre enn tanken på å måtte dra på jobb. helt til..... det er iskaldt i gangen, stresser ut for å varme bilen.. Skulle ikke få komme ut nei.. Låsen i døra hadde kilt seg. Hmmm... Ja ja, fikk dyttet/sparket ut det dypfrosne vinduet mitt i gangen. Neste hinder var de nesten 2 meterene ned. Jeg med de lange og klønete bena mine klarte å snuble ut av vinduet og fikk ett kaldt møte med snøen utenfor. Det gikk ikke låse opp døren fra utsiden heller.. Så da måtte jeg jo inn igjen.. gjennom vinduet... En ting som er helt klart, jeg må trene mer styrke... For å løfte alle de kiloene mine opp og gjennom det vinduet var ikke lett.... Huseierne var borte så måtte ringe låssmed. Dagen startet så dårlig at jeg rett og slett bare gikk å la meg igjen! Hadde hatt en skikkelig dårlig natt med lite søvn og mareritt når jeg først sov...
"Mistet" en god venn i går... ikke som i død, men som i vennskap... det synes jeg var veldig trist.. det plaget meg, og plager meg fortsatt... Men det er ikke noe man får gjort noe med... :(

Senere etter noen timer med søvn og reperasjon av døra, synes jeg det var på tide å kravle ut av "hula" og gjøre noe. Flere som synes det var uutholdelig kaldt i dag? Jeg følte lungene fryse når jeg gikk ut.

Farta til Metro senter... Tenkte jeg fikk sette igang med julegaveshoppingen... det er jo tross alt 17 desember.. :p
Det er såååå vanskelig å finne ting til andre... for man vet aldri hva dem vil ha.. for de fleste vet det ikke selv, og har ikke lyst til å "kreve noe"... Så det det endte med var...... Ingenting til noen og en del til meg.. jo en liten ting til lillesøsteren min... det er jo VELDIG lett å finne ting jeg gjerne ønsker og vil ha... *kremt*

Så funnet alfiten for en fest i helgen.. Denne :



                                                                                                                                                               




Gleder meg til å bruke den :) Simpel men hot :) Hva synes dere?

Blogges <3

Hva synes dere?


Blogges <3

Jeg har bestemt meg nå for å forandre livssituasjon og meg selv litt... Det har skjedd så utrolig mye den siste tiden og det jeg har skjønt er at det er mer vondt enn godt. Det kommer tider der man må ta valg i livet som kan være veldig tøffe... Tøffe, men kanskje til det beste.. Jeg har brukt så mye tid på å analysere meg selv, hvorfor ting er som dem er, hva jeg har gjort for at dem har blitt sånn og hvordan skulle forandre det. Kanskje jeg bare må slippe det... å se fremover på hva som skal skje. Videreutvikle meg for hva jeg opplever og ikke utvikle meg på grunnlag av hva som allerede har hendt. Barndommen min kommer alltid til å "hunte" meg, den kommer aldri til å glemmes og det har vært så mye vondt... Jeg innbiller meg at alt og jeg ville vært så annerledes om ting ikke hadde vært som dem var.. Mye kan selvfølgelig forklares med det jeg har opplevd.... men mye er tillært i ettertid som konsekvens av erfaringene jeg har hatt. Nå er jeg fortvilet, og lei meg. Hater å miste kontroll og oversikt.. Jeg er så ubestemt. Jeg har bestemt meg for å gå videre, det gjør vondt, men det er nok til det beste... Vi klarte ikke prate sammen i det hele tatt. Og selv om samtalene kan være fine og oppmuntrende, har jeg vel skjønt at... ja... men det er jo bare ordene... Handlingene og valgene må gjøres... Og når det ikke har gått, fører det til mye frustrasjon og sinne... som aldri glemmes, som graver i deg... Bitter? Jeg vil ikke være bitter. Jeg har vært lei meg og sur nok for alt som har hendt, trenger ikke enda en del i livet der jeg er nødt til å kjenne på de samme følelsene hele tiden. Og når den delen av livet ditt er så stor, og man egentlig elsker den personen....!! Hva gjør man da? Hvor mye av seg selv skal man ofre for å få det til og hvor lenge skal man prøve? Skal man bli en annen og glemme hvem man er i offer for å kunne takle å være sammen med en annen? Er det slik at enten så passer man sammen eller ikke? Det burde gå ann å kompromissere.... Jeg tror alt skjer av en grunn... Kanskje det bare ikke er bra for nå... Tiden vil vise! Det viktigste er jo å ta vare på seg selv! Og er det noe jeg er så er det selvstendig, og jeg har da alltid klart meg selv... Når man er sammen skal man være likestilt:) Til nå føler jeg at alt ansvar har vært på meg... Og jeg er sliten av det...

Håper på en ny og bedre start igjen, og er spent på hva som kommer meg i møte bare jeg tar de riktige valgene :) På tide å slappe av litt nå og finne seg selv:) Eller hva sier dere? <3

Klemmer fra meg

Skulle på årets siste hjemmekamp på ullevål stadion, for å se VIF-sandefjord! Jeg, kjæresten og vennene våres, bestemte oss for å dra på Abel pub som ligger ett lite stykke fra Ullevål. Det var masse folk, høyt tempo og god stemning. Når det nærmet seg kampstart, gikk vi mot Ullevål, mange gikk samtidig. Det ble mye bråk foran oss og fyrt opp bluss, røykbomber og kinaputter. Såkalte casuals gikk foran oss... Politiet kjørte på siden av oss hele veien, til vi var 100 m fra stadion! Der ble vi omringet av politi! Alle ble arrestert og kjørt til Grønland politistasjon og satt i ett utebur. Jeg var den eneste jenta blant 20 fotballsupportere. Videre ble jeg flyttet til glattcelle, der jeg tilbringte noen timer før vi ble sluppet løs!

Jeg synes det er utrolig morsomt å gå på fotballkamper, og selv om bare den dårlige siden av VIF-supporterne som blir vist, er det faktisk utrolig mye godt med dem og fotball og. Møter alltid nye mennesker og det er sterkt samhold. Vi vil ikke bli sett på som en fare for sikkerhet.....!!!! Nå er vi lei av det dårlige lyset som blir kastet over VIF og supporterne, vi er de beste supporterne i Norge!! I motgang og oppgang.

Jeg har alltid lurt på hva kjærlighet egentlig er.. om det er vondt eller godt. For om man er virkelig glad i noen, virkelig elsker noen... da gjør det vondt.. Det gjør vondt å elske masse, og det setter deg på en prøve. Prøve ovenfor deg selv og hvordan du ser deg selv, og på en prøve med å leve sammen med ett annet menneske der man må kompromissere.. Man er ikke lenger bare en, man er to. Man skal ta vare på seg selv, men også den andre og hverandre. Man føler kanskje litt sjalusi... Mistillit.. Opplever dårlig selvtillit... Man er redd for og miste og tanken er vond.. Og når det går galt eller man er i en stor krangel og virkelig bryr seg om personen, føles det som hele verden raser. Man sitter igjen med knust hjerte, masse smerte, sinne og sorg. Det er en sååå tynn linje mellom følelsene... Kjærlighet og sorg/hat. Det er det som gjør oss forvirret... Når man ikke vet hva man skal føle...

Man vil jo gjerne se kjærligheten som det vi lever for. Men alt i alt lever vi og beskytter oss selv i første rekke. Man kommer aldri utenom at menneske er ett overlevende og selvsentrert vesen. Vi har liten evne til å forstå, før vi selv har opplevd. Vi lærer av eldre generasjoner. Tradisjoner føres videre. Men nå er vi på en måte i en ny tid. En tid der det ytre er alt, alt er en konkurranse, man får og vil bare ha enda mer. Ingenting er lenger bra nok.. Man er på evig søking etter det som kan være bedre. Vi sier vi leter etter en livsledsager med gode kvaliteter. I gamle dager var det f.eks en kjær mann med stor famile, som var sterk og arbeidsdyktig som kunne forsørge en familie. I dag er det den som har bleket håret, drikker kostholdsmilkshake, trener 5 dager i uka (der han egentlig er for å sjekke opp andre damer),  er solbrun/tanbrun, har dolce gabbana stempel i panna og lomma full av flerfargede sedler. Om man går inn i ett forhold med en slik person... takker man ja takk til en mann som sannsynligvis alltid vil være utro, som er svært selvsentrert og egoistisk. Jo mer kroppsfiksert en mann er, jo dummere og uinteressang er han. Synes nå jeg....

Selvfølgelig skal en mann ville ta vare på seg selv, holde seg i god psykisk og fysisk form. Men han skal ha andre kvaliteter og.... Eller hva? Være romantisk? Trygg? Snill og kjærlig? Overraske deg med noe fint i blant? Ta deg med på steder? Kunne være din beste venn, elsker og kjærlighet på en og samme gang. Det sies at sånne menn ser man bare på film, eller så er dem ikke særlig heldige med utseende. Men hvor vanskelig er det ikke å finne en mann som passer akkurat deg? Alle personer er jo forskjellige... og man bruker såååå lang tid på å komme under huden på ett menneske og skjønne alt... desverre er det noen ganger for sent... Man har kastet bort mye tid og sitter igjen med knust hjerte....

Synd ikke kjærlighet handler om å elske å være i hverandres selskap lenger... Alt er blitt så materialistisk:( Men jeg vet det er flere mennesker for hver som kan passe perfekt som man kaller det, men å skulle lete gjennom billioner av mennesker i en evig leit etter den rette.... blir man nok sittende alene hele livet, med veldig mange one night stands på ryggen... hehe. Men bedre med erfaring man angrer på, enn å angre på at man ikke har erfart... ;)

Misforstå meg rett... Jeg tror på kjærlighet. At den finnes, den var der ihvertfall. Det er bare at om vi skal forstå den må vi grave dypt... For å se meningen med den.. Det å være i ett forhold med noen skal ikke være en ressurs for deg... Men derimot det beste som har skjedd deg og noe du aldri vil slippe..

Og et forhold kan by på sååååå mange prøvelser.... Man blir jo plutselig "2 mennesker i 1"... For man må jo lære seg å leve og bo sammen. Ikke alle forhold starter like heldig... Men man skal klare holde sammen om man virkelig vil. Og jo mer man overkommer jo sterkere blir forholdet mellom dem 2. Så lenge det ikke blir strekt for langt, der man mister all tillit og det ikke er mulig å reparere det. Man er jo ikke i ett forhold for å ha det vondt, krangle eller ødelegge for hverandre! Det handler om å finne den rette... ja.... men du.... pust ut og ikke anstreng deg så fælt, vi snakker ikke MR/MS right her... Vi snakker om den som passer best for deg.... Slutt å let... Bare føl.. Om det er en du ikke kan gå en dag uten å tenke på, en som får deg til å gliiiise ved en sms-melding, en som gjør deg litt barnslig og litt vill, du har rundt deg.... go for it, give it a chance :) Det er kanskje den personen som gjør så du smiler hver dag <3 I lang tid...

Jeg prøver å lære meg å elske... på ordentlig... Etter en tøff barndom, mange vonde erfaringer og dårlige forhold har jeg hatt utrolig vanskelig for å gi mye av meg selv eller slippe folk inn for nære.. er redd... for å bli såret, skuffet eller skadet.. Det har skadet mest på dette med kjærlighet.. Jeg er nok ikke den letteste å håndtere. Men forståelse og kommunikasjon er nummer 1. Hjelper ikke konkurrere om hvem som er best/har rett eller har opplevd mest.. Bare lytte... og respektere... Hverandre... Alltid! Kjærlighet er flott det, om man føler man har truffet "den rette". Etter mye om og men, har jeg vel tro på at jeg har gjort det, møtt en som det vil vare med. Vi har slitt mye, men ikke sluppet enda. Det er ikke alltid det er kjærlighet som må jobbes med, men det rundt menneskene som prøver å være forelsket. Det viser at vi er sterke og vil dette. Og jeg vil ikke gi opp jeg heller, selv om jeg til tider føler meg maktesløs og at det ikke er noe håp. Men alle føler sånn i blant, gi ikke opp. Det er som regel noe annet i livet ditt som gjør at du er stresset, noe står i veien.... For om du tenker deg om og ser for deg... Til første gangen du møtte den DU tror kan være den rette, hvordan det var, hva du følte............................    Smiler du nå??? hehe

Tenk deg om før du tar en beslutning du kanskje angrer på... For når du har ombestemt deg kan det være for sent. Og du har tapt noe du kunne hatt resten av livet! Det er ikke noe vi ønsker mer enn å virkelig elske og bli elsket. IT TAKES TWO <3



THIS IS IT <3

Jaja... Etter å nå ha vært månedens babe i FHM, ventet jeg på neste blad spent for å se om jeg var med i forsidejakten. Team bak FHM har purret meg med mails og gitt meg tips om bilder, til og med tilbudt seg å hjelpe til å velge bra bilde til konkurransen. Jeg hastet til meg en shoot, for å få noen bra bilder. Men alt i alt hjalp det ikke allikevel. For når bladet kom med de 50 finalistene... var jeg ikke der! Jeg ble nesten fornærmet. Trodde faktisk at de som er med i bladet har en "selvskreven" plass om dem vil melde seg på forsidejakten. Flere av jenten som er finalister, synes jeg ikke har noe særlig der og gjøre.... Og det irriterer meg!!!! Grrr.... For jeg ville jo virkelig dette :(

Vil gjerne introdusere og stolt vise frem min aller beste venn:) Han heter Andre, vi har kjent hverandre i mange år. Han er utrolig morsom, er smart og har alltid godt humør. Han har stor lidenskap for musikk, skriver masse tekster.... men gjør ikke mer med det... og det er så jævli bra og det irriterer meg!!!! Grrrrrr.... Uansett... Jenter... Han er også singel :) Ett stort catch... Men jeg ELSKER han, så om du kødder med han, kødder du med meg;)

Men han har også egen blogg:

http://dreslife.wordpress.com/

Check it out :)






I LOVE YOU SO MUCH <3 BARE DET BESTE ER BRA NOK FOR DEG!